IOGKF Norway

Kongo ken er helt enestående for Goju-Ryu og er basert på en jernring benyttet av brytere på Hawaii. Kongo Ken  består av en oval ring som veier bortimot 35 kg. Sensei Miyagi designet denne unike treningsredskapen etter og ha observert brytere på Hawaii som trente med en tung rundt ring. Miyagi sin avlange variant er meget hendig for å utvikling av en sterk overkropp, og sammen med fotarbeid er den meget verdifull for en total kropps kondisjonering. Kongo kenen kan brukes alene som et vekt trenings redskap eller sammen med en annen elev for å utvikle timing, koordinering og balanse. En av de første øvelsene man lærer med Kongo kenen er å plassere nakken gjennom senteret og tillate redskapens vekt å hvile på baksiden av nakken og skuldrene. Senk deg deretter sakte ned i shiko dachi stillingen. Rett så ut beina slik at vi igjen ender opp i Heiko dachi, du har nå utført en modifisert variant av knebøy som er en god øvelse for å bygge opp styrken i benene. Chojun Miyagi mente at karate elever aldri skal misbruke sine evner og skade andre individer unødvendig. Han var av den oppfatning  at Goju-Ryu treningen skulle gjenspeiles i elevens personlige liv gjennom en stadig økende ydmykhet og  karakterstyrke, på denne måten la individet være et friskt medlem av samfunnet. Miyagi sin utstrakte kunnskap om kroppens mange muligheter som et kampredskap inkluderte også en vitenskapelig forståelse for kroppens anatomi fra to meget viktige sider. Han forstod de vitale områdene på kroppen, han viste hvilke områder han skulle angripe for å oppnå et ønsket resultat når han forsvarte seg mot en motstander. For det andre, Miyagi lærte seg så mye som mulig om kroppens oppbygning som mulig, for å best være i stand til å utvikle seg som en utøver. Hans bakgrunn i Kinesisk kampsystemer gav ham mulighet til å samle et enormt utvalg av tilleggs treningsutstyr spesielt utviklet for å oppnå helt bestemte mål med karate treningen. Tilleggsutstyr som makiwara, Chi-ishi, Ishi-sashi og Nigiri-game er fire av Sensei Miyagi sine mest brukte redskap i undervisningen av Goju-Ryu.

Som en avrunding på emnet hojo-undo ønsker jeg å gjenta rådet gitt av general Chi Hong Hi i boken hans, Taekwondo: The Art of Self Defence.   Taekwondo skyller karate fra Okinawa og Japan en stor del, og de som utviklet Taekwondo vektla evnen til å slå og sparke med kraft. Jeg vil anbefale alle som er interessert i å trene med redskap til å ta en titt på boken til General Choi. Utgaven fra 1965 inneholder blant annet et stort utvalg av tradisjonelle treningsredskaper fra Okinawa. Når en ser på sidene (112-132) innser en hvor nært knyttet karate og Taekwondo er.

Ishi-sashi eller Tetsu-sashi er basert på en steinvekt som tidligere ble benyttet i Kina og på Okinawa, dens bruksområde er meget lik dagens hånd manualer. Mange av de øvelsene som utføres med Ishi-sashi  kan utføres med hånd manualer men fordelen med den noe eldre varianten er dens firkantede bunn som er mer stabil i visse posisjoner. Det åpne håndtaket på Ishi-sashi gjør det mulig å stikke foten inn slik at en kan trene benet, ankelen og sparke øvelser. Den  opprinnelige utformingen var basert på låsene til bygninger som ble benyttet i Kina og de har fremdeles denne formen i den moderne sement varianten. Som største delen av Hojo-Undo øvelsene, er disse basert på gjentatte repetisjoner kombinert med fotarbeid, dyp pusting og mye bevegelse. Ideen består i å utvikle lange, tynne muskler som har en meget hurtig respons tid. Dyp pusting sørger for tilstrekkelig tilgang på oksygen til kroppen mens den arbeider på det optimale nivået. De fleste øvelsene utføres først med vektene for så og gjentas uten, den første omgangen med vektene sørger for at musklene stimuleres, deretter tøyes musklene skikkelig uten ballasten fra vektene. For spark plasseres de på bakken, og teene trees inn i håndtaket. Ishi-sashien løftes så opp fra bakken i sakte tempo. Dette styrker musklene som er involvert i sparket og huden på foten kan med regelmessig trening også herdes. Håndteknikker som gyaku-zuki kan også forbedres ved gjentatte repetisjoner med Ishi-sashien. Slagarmen og skulder muskler får trening, det gjør også underarmene som brukes til å blokkere ide vi holder den ekstra vekten oppe for å beskytte ansiktet. En moderne versjon av den kan lages i metall, derfor navnet Tetsu-Sashi. Dersom vi ser tilbake på de som tidligere ble benyttet eller som dagens kontrollører for vekter benytter er de av tilnærmet sammen utforming som Tetsu-Sashi.

Tan eller vektstang er noe ulik dagens vektstang av metall, den har en vektstang av tre og vekter enten av stein eller jern på endene. Sammen med de mer vanlige øvelsene som kan utføres så kan Tanen benyttes på flere ulike måter, den mest populære er å stå i Sanchin dachi med armene i morote chudan nukite kamae, tanen balanseres så på overarmene hvor den rulles nedover armene inntil den når håndleddene hvor den kastes opp i luften og fanges opp igjen på overarmene i utgangsposisjonen hvoretter øvelsen gjentas. Dette kondisjonerer ikke bare armene for blokkering men utvikler også tapesiuss musklene på baksiden av skuldre og nakken, disse musklene hjelper til under utøvelse av kataen Sanchin. tanen kan også svinges for å utvikle styrke i hoften. måter, den mest populære er å stå i sanchin dachi med armene i morote chudan nukite kamae, tanen balanseres så på overarmene hvor den rulles nedover armene inntil den når håndleddene hvor den kastes opp i luften og fanges opp igjen på overarmene i utgangsposisjonen hvoretter øvelsen gjentas. Dette kondisjonerer ikke bare armene for blokkering men utvikler også tapesiuss musklene på baksiden av skuldre og nakken, disse musklene hjelper til under utøvelse av kataen Sanchin. tanen kan også svinges for å utvikle styrke i hoften.

Hvordan lage en TAN
Du trenger to plast bøtter, fire spikre og en rundstokk (7-8 cm) i diameter lengde 120 cm. Lages på samme måte som en Chi-ishi men la en ende tørke i en uke før du lager den andre. Dette medfører at du ikke får noen problemer.

Chi-ishi er en gammel vekttreningsredskap som i utgangspunktet besto av et sterkt håndtak av tre gjennom en stein det var drillet hull i. Redskapen ble kalt chikaraishi (kraft stein). Designet endret seg noe når man fikk tilgang på betong. Dagens Chi-ishi består av et håndtak som er senket ned i en bøtte med sement. Enden av håndtaket som er sementert fast i bøtta har vanligvis flere gjenomgående spiker i seg for å sikre at håndtaket ikke løsner fra sementen. Avhengig av størrelsen på bøtta vil vekten av Chi-ishien varierer. Vanlig vekt vil være fra 1.4 kg til 4.5 kg. Tyngre Chi-ishi, oppmot 10 kg benyttes av mer viderekomne karateka. Lengden på håndtaket skal være tilsvarende bredden over brystkassen når man holder håndtaket i overkant av sementen og i den andre enden. Ved å holde i enden av håndtaket vil karatekaen svinge, balansere og gni redskapen i ulike øvelser utformet for å styrke og hardne overkroppen.

Blokke teknikker ofte blir antatt å være avvikende eller stoppe bevegelser mot angrep, Sensei Chojun Miyagi sin holdning var å bruke blokken som et angrep. Med andre ord, den samme bevegelsen med den fremre hånden som muligens kunne blokkere et spark ville bli utført med en slik styrke at den ville brekke benet for så og fortsette og treffe skrittet. Chi-ishien ble hovedsakelig brukt til å utvikle musklene og kondisjonere disse til å tåle slike bevegelser. En vanlig øvelse for denne type trening innebærer at eleven holder i enden av håndtaket med en hånd mens han gnir underarmen på den andre hånden langsetter håndtaket, slik at han puffer vekten i en sirkulær bevegelse mens han gnir blokke håndens overflate mot håndtaket. Kontinuerlig trening på denne måten vil resultere i en underarm som er mindre følsom mot blå merker når den blir brukt til å angripe motstanderens kroppsdeler.

Mange av øvelsene med Chi-ishi brukes til å utvikle styrken i grepet og håndleddet noe som er nødvendig for å utføre f.eks. kast og låseteknikker i mange av Goju-Ryu kataene.

For å utvikle de små musklene anbefaltes det at man bruker små vekter og mange repetisjoner. Ved å variere bredden på Chi-ishien kan en også øke vanskelighetsgraden for enkelte øvelser

Makiwaraen er uten sammenligning den mest brukte redskapen som blir benyttet av seriøse karate utøvere. Man tror det var kineserne som oppfant Makiwaraen, men det var befolkningen på Okinawa som populariserte den og inkorporerte den i den daglige karatetreningen.

Under regjeringsperioden til Tokugawa skrev en satsuma samurai kalt Nagoya Sagenta en bok Nangoku Zatsuwa (Små historier fra det sørlige kongedømmet). Den inneholder hans observasjoner av de tradisjoner og skikker som eksisterte på Ryukyu øyene (øygruppen Okinawa). Han la merke til en rekke ting som er av interesse for den moderne karateutøver. Han forteller oss at folket på øyene utøver en kampform som han kaller tsukunesu, og de gjorde bruk av treningsredskap som bestod av strå surret rundt en vertikal trepåle.

Gichin Funakoshi skriver i sin biografi: Jeg tror jeg ikke på noen måte overdriver når jeg sier at det å trene med en makiwara er nøkkelen til å skape sterke våpen. Man har inntil nylig antatt at makiwaraen ble utviklet av Kineserne, dette bekrefter Morio Higaonna i sin nye bok The History of Karate. I henhold til Morio Higaonna stammer alle hojo undo redskapene som i dag er i bruk på Okinawa med unntak av Okinawa varianten av makiwaraen og Kongo ken fra Kina.

De mest vanlige teknikkene man trener mot en makiwara inkluderer gyaku zuki, uraken , ko uke, shotei, shuto uchi, haji ate, haito og sparke teknikker.

Morio Higaonna sine retningslinjer for bruk av makiwara er som følger:
Når elever skal bruke makiwaraen skal han bukke før og etter øvelsen, og når han er vendt mot den skal eleven hele tiden ha en holdning av Zanshin eller kamp ånd, han skal være fast bestemt på å slå med fokusert kraft og hastighet. Makiwaraen bør benyttes regelmessig og treningsprogrammet bør ha avsatt tid til denne treningen. En normalt treningsøkt på førtifem minutter tre ganger i uken kan resultere i økt slagstyrke og resulterer videre i kondisjonerte hender, albuer og føtter etter kun noen få ukers trening. Fem minutter irregulære intervaller vil gjøre lite for en karate elev. Det er å anbefal at man starter opp forsiktig med tanke på styrke slik at en unngår skader, som kutt og skrubbsår i begynnelsen.

Utøvere som normalt trener med makiwara i et klima som Norge med relativt lav luft fuktighet må vise stor forsiktighet dersom de for eksempel er på Okinawa eller andre steder med høy temperatur og luftfuktighet. Under disse forhold vil den herdede huden på knokene miste sin styrke og en tidligere normal treningsøkt kan resultere i at huden på de delene man slår med flerres av.

En variasjon i makiwara treningen vil gi eleven mulighet til å utvikle mange potensielle angreps teknikker, styrke svake og tillate en hvileperiode for skadede kroppsdeler. Foreksempel, dersom en elev kutter seg på knokene, bør de bruke baksiden av den samme hånden eller bruke mesteparten av tiden på å trene mawashi geri mot makiwaraen. Dersom den brukes fornuftig, kan makiwaraen være et nyttig tillegg til karatetreningen. For å unngå at det dannes tykke hud skorper bør man trene på ulike kombinasjoner som sliter ned huden på hender og føtter slik at man reduserer sannsynligheten for at hud kan flerres av. En kombinasjon av gyaku-zuki etterfulgt av uraken kan være fornuftig.

Tauet som benyttes på en makiwara skal være tau fra risplanten. Dette tauet inneholder antiseptiske stoffer som kommer godt med når man får kutt og små sår fra treningen. Dersom man får blod på en makiwara og annet utstyr skal dette fjernes etter treningen. Dersom man har sin makiwara stående ute bør man sørge for å dekke til slag området slik at det ikke råtner.

En makiwara skal som alt annet utstyr tilpasses den enkelte utøveres ferdighetsnivå og størrelse.