IOGKF Norway

Informasjon gitt av Sensei Bakkies L.

Allerede som en skolegutt i byen Stellebosch, ca 30 kilometer på utsiden av cape Town trente han rugby, cricket og boksing. Han begynte å trene karate bare 14 år gammel i begynnelsen av 1964. Stilen var Kyokushinkai under hans daværende instruktør Sensei hugh St. John Thomson. Teknikkene var temlig røffe, siden teknisk inputt på denne tiden var tilnærmet fraværende og man var avhengig av besøkende japanske sjøfolk som tilbrakte litt tid i havnen i Cap Town samt bøker (som det var lite av) og et blad (Black Belt var det eneste bladet på markedet). Utover dette måtte man improvisere! Man kompanserte som oftest for manglede teknikk med manglede kontroll under kampene!
I begynnelsen av 1965 slutte vår organisasjon seg til JKA, og fem av de mest berømte JKA instruktørene kom til Sør Afrika for å undervise i en lengre periode. Det var Sensei Kase Taiji, Kanazawa Hirokazu (nåværende leder av SKI), Enoda Keinosuke og Shirai Hiroshi.. Sensei Kase og Shirai underviste i Cape Town, sensei Shirai tilbrakt neste seks måneder der. Under oppholdet trente han med sensei Shirai minst fire ganger i uken, mens han traffikerte streknigen fra Stellenbosch til Cape Town på ulike måter som heiking osv.
På slutten av oppholdet deres ble han gradert til Shodan av Sensei Kase og Shirai, etter kun 18 måneder med karate trening. Han var 16 år gammel og den yngste vestlige etter Sensei James Rousseau til å bli gradert til Shodan av JKA. Selv om det var litt av en prestasjon på den tiden, må man huske på at dagens standard er vesentlig høyere, på grunn av at tilgangen på velkvalifiserte instruktører verden over. I de dager måtte man reise til Japan for å få skikkelig undervisning i karate.
Det samme året deltok jeg i Cape Provinsens Åpne Mesterskap hvor jeg konkurrerte mot voksne. Det var ikke vektklasser på den tiden. Han fikk 2. plass i Kumite og 1. plass i kata, og vant dermed Cpae Provinsens Stormester tittel. I 1966, tok han førsteplass i begge klasene.
I 1972 ble han tatt ut som et medlem av det Sør Afrikanske Landslaget for å delta i det første offiseille Sørafrikanske Karate laget til å delta på det 2. WUKO Verdens mesterskapet i Paris, Frankrike. Han kom til kvartfinalen i den individuelle kumite klassen og konkurrerte mot kjente navn som Gilbert Gruss fra Frankrike og Tony Tulleners fra USA, det var ingen vekt klasser, kunåpne klasser. Det var heller ikke noen Kata konkurannse, kun Kumite.
I 1975 var han igjen medlem av det Sør Afrikanske landslaget for det 3. WUKO Verdens mesterskapet i Long Beach, California, men Sør-Afrika tapte så vit mot den endelige vinneren, England i kvartfinalen. Etter dette arrangementet ble Sør-Afrika utestengt fra internationale konkurranser på grunn av en politisk boikott mot landet.
Etter og hå avsluttet konkurannse delen og senere som en administrator 8han var provins leder og Natinal utvelger i mange år). Han bestemte seg for at konkurranse karate og de politiske konfliktene og maktkampene som omgav den førte til en avvikelse fra virkelig karate og Budo prinsipper i en alarmerende takt. På slutten av 1975 bestemte han seg for å slutte med sport karate og kun konsentrere seg om tradisjonell karate.
Læreren hans, Hugh St. John Thomson, ble introdusert for Goju-Ryu i 1966 av Sensei james Rousseau, den første mannen som introduserte Goju-Ryu til Sør-Afrika og senere til Storbritania.
Han var opptatt med å gjennomføre den obligatoriske ett års værneplikten på den tiden da han lærte seg sin første Goju-Ryu kata, Seiyunchin, i løpet av Desember 1966. Det skjedde som følger:
James Rousseau besøkte Japan i 1966 på jakt etter et alternativ til JKA, siden politikken og maktkampen i organisasjonen fikk han til å vende den ryggen – ahn ønsket en situasjon hvor han rett og slett kunne trene, lære og nyte karate uten all politikken og maktkampen. Han “oppdaget” Higaonna Sensei i den gamle Yoyogi Dojoen og var en av hans første vestlige elver som trente intensivt. Han telegraferte Hugh St. John Thomson, som sluttet seg til ham i Japan kort tid etter dette skiftet man stil til Goju-Ryu.
Til å begynne med var overgangen vanskelig for han – Han var 17 år på dette tidspunktet så kroppen var vanskelig, med lang beinstruktur og ingen muskler. For det andre var Shotokan en helt annerledes stil, med vektlegging på kun “rigid” kraft.
Ukjent for han på denne tiden skulle den vanskelige kroppen bli hans velsignelse, for idet han begynte å trene Goju-Ryu, ble kroppen utviklet til Goju-Ryu – tre år senere og det ville ha vært meget vanskelig. I 1972 kom Sensei Morio Higaonna til Sør-Afrika for den første gangen og tilbrakte tre måneder med å undervise i Cape town. Under dette oppholdet , forsøkte han å trene minst tre til fire ganger i uken med han, noe som var vanskelig, siden han kun underviste i Stellenbosch to ganger i uken og resten av tiden i Cape Town – Han måtte finne transport og penger til å komme til og fra cape town, en ikke så enkel oppgave for universitets student. Under oppholdet sitt inviterte sensei Higaonna hantil å trene i Japan en.
I 1973 reiste han mot Japan i et lasteskip og etter 25 dager på sjøen og en tyfon ankom han Tokkyo havnenfor å tilbringe neste seks måneder i Japan i den berømte Yoyogi Dojoen under Sensei Higaonna.
For han besto den daglige treningen i Yoyogi av to formelle tklasser, hver på to timer og en i tilleg “gratis” viderkommende trening under Higaonna Senseis rettledning, etter den siste treningsøkten for kvelden. Disse “gratis” trenings øktene kunne vare intil klokken 22.oo eller 23.00. Dette var timeplanen for fem eller seks dager i uken. Fra tid til annen ville det være trening for de høyere graderte elevene på søndagene også, men det var hovedsaklig egen trening, eller tid for sightsing. (Han fnyser av påstander fra karateutøvere som besøker Japan og påstår å ha trent seks timer daglig ###– “Det er trening og det er trening”.)
Han besøkte også Okinawa for den første gangen under denne perioden for merkere 20 års merkeringen for Sensei Chojun Miyagi sin bortgang, og han var en av to utlenninger fra Yoyogi Dojoen som gav oppvisning under festivalen.
Han besøkte og trente også i den berømte Jundokan Dojoen i Naha by på Okinawa, og han kan fremdeles huske interesange sensasjoner av å se noen av de berømte navnene i Okinawa Karate. Siden 1973 har han returnert til Japan og Okinawa ved fem ytterligere tilfeller for å trene.
En lur filosof sa en gang at livet er ikke et mål men en reise. Det er det samme med Karate do .. det er en kontinuerlig søken etter svar for å forbedre og perfeksjonere de grunnleggende ideene, og på samme måte som i sitatet, er det den daglige engasjeringen og gleden som holder han motivert.
Karate i utvikling, derfor vil den alltid vokse og utvikles. Den må vokse og utvikles, hvis ikke vil den stagnere!
Nye vitenskapelige fakta er tilgjengelig om den menneskelige kroppen, fysiske treningsmetoder, psykologiske motivasjons teknikker, sprts ernæring, sports medesin, trener ferdigheter ###– disee bør taes i bruk for å fremme tradisjonelle prinsipper og for å sikre at karate “holder tritt” med utviklingen. Dette er for han en dynamisk prosess og det holder han motivert.Å trene “tradisjnell karate” slik det ble gjort for 50 år siden er som å gå i et museum ###– interesant, men uten noen praktisk nytte! Den må utvikles for å være møte de krav som stilles i dagens og mrgedagens samfunn. Den må presenteres på en fornuftig måte for publikum, fysisk så vel som filosofisk. For dette trenger vi utdannede eller dyktige lærere, ikke kun gode karate utøvere eller fightere. Karate instruktører må ha også andre kvaliteter å tilby eleven foruten kun tekniske ferdigheter. Elever vil følge en lærer med ferdigheter kombinert med evnen til å forutse et raskt skiftende samfunn.
For femti år siden ble fysiske evner verdsatt høyt blant menn og deltagelese i fysiske aktiviteter var populært, og nestet forventet i samfunnet. I dag lever vi i “cyber world” hvor vektleggingen har flyttet seg vekk fra de fysiske, spesielt i de industrialiserte landene. I dagens samfunn trenger vi de fordeler tradisjonell karate har å tilby mer enn noensinne. Utfordingen derimot er å finne de rette ferdighetene for så på en vellykket måte “å markedsføre2 dem.
IOGKF er en bedrifts organisasjon konstruert opp rundt personer som følge Higaonna Sensei. Innenfor organisasjonen derimot er det et stort generasjons sprik: den “gamle generasjonen” som har vært elever av Higaonna Sensei i bortimot tredve år; og “nykommerne”. Derfor en en endring i organisasjonens kultur uungåelig.
organisasjonen bør derfor være i stand til å stimulere begge sider av denne generasjons gapet ved å nøye styre organisasjonens kultur slik at den blir inluderende på begge sider; hvis ikke kan den splittes som en organisasjon som følge av at folk ikke føler at de er en del av organisasjonen, dens kultur eller visjon.